Nok nå

NRK melder at Israel vurderer å stanse bombingen.

Håpe, håpe

Fanget

Behovet for å komme seg ut, ut, ut. Stengslene står der som høye skygger som ser ned på meg med skjelmske smil, mens de stilltiende fryder seg over at det ikke går an. Det er ikke mulig å komme seg noen steder. Inne i meg skriker det etter å kunne komme seg videre, etter å kunne få friheten, etter å kunne slippe ut.

Jeg er som et fanget dyr. Et fanget dyr i bur, som først gjør hva det kan for å prøve å finne en måte å slippe forbi på, prøver å finne en måte å komme seg ut, prøver å lete etter en liten glippe mellom sprinklene som er stor nok til at det går an å gjøre seg så smal som mulig og smyge seg mellom. I begynnelsen går jeg langs stengslene, igjen og igjen, mens jeg leter febrilsk med blikket, kjenner etter med hendene, kaster meg mot gjerdet for å se om det gir etter, noe det selvfølgelig ikke gjør. Etter hvert avtar iveren etter å lete, apatien tar overhånd. Blikket blir tomt og livløst, øynene har sluttet å søke etter fluktmuligheter, jeg sitter stille og vet ikke en gang om jeg lenger venter på at noen skal komme og åpne opp. Inni meg skriker det fortsatt, men det kommer ikke ut, det er et stille skrik. Veggene vokser omkring meg, de bøyer seg over meg, truer med å sluke meg, nærmere, nærmere..

Faen, kan noen se til å få åpnet de tunnelene snart??!!!

Anyone out there?

Tråler synker ved Bjørnøya i Barentshavet. Har du tips? Bilder? Video?

Barentshavet er jo et frekventert sted.

VG overrasker stadig…

De gamle holder ut

I dag fikk jeg høre at jeg er treig med å oppdatere bloggen. Hm. Ja, det er sikkert sant – jeg tror jeg ble litt satt ut av alt som skjer i Midt-Østen, av krigen, av sivilbefolkningen i Gaza (og Israel – ingen må tro at jeg støtter Hamas’ rakettutskytninger mot grensebyene), av to heltemodige norske leger, av pressedekningen, av demonstrasjoner i Oslo som tar helt av og blir til voldelige sammenstøt.. Oppi alt dette registrerer jeg at Stein Lillevolden fremdeles er med i gamet. Stein Lillevolden er broren til den tidligere ordføreren (eller noe) i Gausdal kommune, uten at det har noe å si, men det er enda en slik unødvendig ting å gå rundt å huske på fra den gang jeg var seksten år og gikk på videregående skole i samme bygda. Ikke at Stein Lillevolden satte så mye preg på Gausdal akkurat. Men vi syntes det var litt kult å tenke på.

Men det er rart med det.. nå er mannen 50 år, og han holder på ennå. Imponerende, var den første tanken min. Imponerende på den måten at det må en god porsjon klokketro på egne strategier og leveveier til, når han etter så mange år ikke blir “voksen” og begynner å gjøre “ordentlige” ting. Definisjonen av hva som er “ordentlig” kunne diskuteres ihjel – men de fleste borgere av dette samfunnet synes ikke det er spesielt “ordentlig” å bli dratt etter armen og håret inn i en ventende politibil fordi man har kastet brostein eller hva det nå er, på ordensmakten.

Jeg holder også ut. Ikke det at jeg skal skryte på meg å være like standhaftig som herr Lillevolden, men jeg holder ut. Det trodde jeg i alle fall, inntil i går. Da ble jeg terrorisert av Smurfene. Smurfene, små og blå, sang og sang med de små søte pipestemmene sine. Jeg prøvde å rømme inn på soverommet med en BRA bok, for der var det i alle fall stille. Men Smurfenes små søte stemmer trenger gjennom betong. De fortsatte med sangen sin og infiltrerte hjernen min til de eksploderte i et blått crescendo, mens jeg stadig mer desperat etter å slippe unna lyden av dem, skrek høyt i et fånyttes forsøk på å overdøve dem, få dem til å stoppe, få dem bort!

Men Smurfene gir seg aldri. De gir seg ikke før man ligger sammenkrøket på gulvet, som et vrak, i krampegråt, med håret strittende til alle kanter, klærne i laser, hivende, skjelvende etter pusten. Først da er de stille. Ikke medlidende, undrende eller hensynsfullt stille, men selvtilfreds stille.

Jeg tror ikke en gang Stein Lillevolden kunne stå imot Smurfene.

SMS fra Gaza, Palestina

Kjære venner. En SMS fra Mads Gilbert i Gaza: De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i blod, død og amputater. Masse barn, gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!

Mats G., 03.01.09, Gaza, Palestina.

A time will come

Det var jo verdt et forsøk.

Nytt år, nye muligheter, og jeg har nok en gang bestemt meg for å slutte å spise usunn mat, sjokolade og annet som heller legger seg på sidene enn å bygge muskler. Så derfor starter jeg så klart på ny frisk og spiser knekkebrød til frokost og lager smoothies (har fått meg smoothiemaskin til jul, og den lager nydelige, sunne og friske frokostdrikker som både gjør meg godt og gir meg god samvittighet).

Men så fikk jeg trøfler (nam) til jul. Litt forsinket, slik at de ble overlevert for et par dager siden. Og så har jeg rødvin. Og så er det fredag. Og så – og så – koser jeg meg så fælt!

Kan jo jogge i morgen. Eller på søndag. Hvis jeg orker. Hvis ikke er det bare 363 dager til 2010.

Norske våpen i Midt-Østen?

På TV-nyhetene sitter jeg akkurat nå og ser på en reportasje om den norsk-palestinske familien som akkurat er kommet seg ut av Gaza. Barna deres er redde, slitne og gråter. De har ikke sovet på flere dager. Faren forteller om familiebesøket som endte med at han i full fart måtte ta med seg kona og barna og komme seg bort, fordi situasjonen ble uholdbar og for farlig. Det å se en norsk familie oppleve dette, med traumene de tilsynelatende har fått på grunn av situasjonen i deres tidligere hjemland, gir rom for ettertanke. Ja, det er tøft å se barn vokst opp i trygge Norge oppleve noe av det mange av oss ser på som det største mareritt – krig. Samtidig: Det er tusenvis av barn som fremdeles er igjen i Gaza, og som ikke har et valg, ikke har en far eller mor som kan ta dem med bort fra grusomhetene som utspiller seg.

Senest i dag ble det rapportert om tre små brødre som ble drept av israelske raketter, da rakettene traff gaten hvor de var ute og lekte. Det er virkelig hjerteskjærende å lese om, og slike historier møter oss hver dag når vi slår opp på nyhetene i aviser, på nett og på TV.

Jeg har all sympati med familien fra Norge som endelig kan lande trygt på Gardermoen. Det må være umenneskelig å oppleve en slik situasjon, og utrolig kontrastfylt i forhold til hva de er vant med fra det lille landet her i nord. Barna vil nok være merket for livet, dette vil de aldri glemme.

Det vil ikke barna som bor og lever i Gaza eller – for den saks skyld – på Israelsk side, heller. De har ikke noe annet valg enn å være der de er. De har ikke noe annet valg enn å leve med redselen, hver eneste dag. Amnesty skriver på sine nettsider at mer enn 250 palestinske og 72 israelske barn er drept siden intifadaen startet for to år siden. Partene viser stadig mindre respekt for den humanitære folkeretten, med det resultat at flere og flere sivile liv går tapt.

Konflikten mellom Israel og Palestina er en konflikt med dype sår fra lang tid tilbake. Det vil være naivt å tro at man kan få en fredelig løsning på dette uten at hele verdenssamfunnet engasjerer seg. Norge vil gjerne være en fredsnasjon. Det har vi vist gjennom diplomati i Midt-Østen gjennom flere år, og gjennom å delta i ulike initiativ til fred i Midt-Østen.

Det hjelper så sinnssykt lite, så lenge norske myndigheter ikke kan garantere at norske våpen ikke havner nettopp der.

Jackass

Hund har hentet Crocs’en min, og gnager og biter på den, sånn: “Gnikk-gnukk-gnikk-gnukk-gnikk-gnukk”.

Jeg går bort til Hund og tar fra ham den nyoppdagede Delikatessen, og setter Delikatessen der Delikatessen skal stå.

Jeg går og setter meg i sofaen.

Hund går og henter Delikatessen. “Gnikk-gnukk-gnikk-gnukk”.

Jeg tar fra Hund Delikatessen og setter Delikatessen der Delikatessen skal stå. Så setter jeg meg i sofaen.

Hund går og henter Delikatessen. “Gnikk-gnukk-gnikk-gnukk”.

Hund har funnet ny måte å trimme Eier på.