De gamle holder ut

I dag fikk jeg høre at jeg er treig med å oppdatere bloggen. Hm. Ja, det er sikkert sant – jeg tror jeg ble litt satt ut av alt som skjer i Midt-Østen, av krigen, av sivilbefolkningen i Gaza (og Israel – ingen må tro at jeg støtter Hamas’ rakettutskytninger mot grensebyene), av to heltemodige norske leger, av pressedekningen, av demonstrasjoner i Oslo som tar helt av og blir til voldelige sammenstøt.. Oppi alt dette registrerer jeg at Stein Lillevolden fremdeles er med i gamet. Stein Lillevolden er broren til den tidligere ordføreren (eller noe) i Gausdal kommune, uten at det har noe å si, men det er enda en slik unødvendig ting å gå rundt å huske på fra den gang jeg var seksten år og gikk på videregående skole i samme bygda. Ikke at Stein Lillevolden satte så mye preg på Gausdal akkurat. Men vi syntes det var litt kult å tenke på.

Men det er rart med det.. nå er mannen 50 år, og han holder på ennå. Imponerende, var den første tanken min. Imponerende på den måten at det må en god porsjon klokketro på egne strategier og leveveier til, når han etter så mange år ikke blir “voksen” og begynner å gjøre “ordentlige” ting. Definisjonen av hva som er “ordentlig” kunne diskuteres ihjel – men de fleste borgere av dette samfunnet synes ikke det er spesielt “ordentlig” å bli dratt etter armen og håret inn i en ventende politibil fordi man har kastet brostein eller hva det nå er, på ordensmakten.

Jeg holder også ut. Ikke det at jeg skal skryte på meg å være like standhaftig som herr Lillevolden, men jeg holder ut. Det trodde jeg i alle fall, inntil i går. Da ble jeg terrorisert av Smurfene. Smurfene, små og blå, sang og sang med de små søte pipestemmene sine. Jeg prøvde å rømme inn på soverommet med en BRA bok, for der var det i alle fall stille. Men Smurfenes små søte stemmer trenger gjennom betong. De fortsatte med sangen sin og infiltrerte hjernen min til de eksploderte i et blått crescendo, mens jeg stadig mer desperat etter å slippe unna lyden av dem, skrek høyt i et fånyttes forsøk på å overdøve dem, få dem til å stoppe, få dem bort!

Men Smurfene gir seg aldri. De gir seg ikke før man ligger sammenkrøket på gulvet, som et vrak, i krampegråt, med håret strittende til alle kanter, klærne i laser, hivende, skjelvende etter pusten. Først da er de stille. Ikke medlidende, undrende eller hensynsfullt stille, men selvtilfreds stille.

Jeg tror ikke en gang Stein Lillevolden kunne stå imot Smurfene.