Øko

I det siste har det vært skrevet en god del om miljøproblematikken og om hva vi mennesker kan gjøre (man må jo begynne med seg selv, må vite) for å gjøre jorda til en bedre plass å bo på. Jeg har heller ikke sluppet helt unna dette, og må innrømme at jeg har blitt ganske påvirket av det. Det er jo i og for seg bra da, for da virker jo kampanjene og informasjonen som sendes ut, og folk tar miljøspørsmålet på alvor. Vi vil jo ikke bo på en jord som er syk. Vi vil heller ikke spise mat som gjør oss syke. Derfor tar jeg buss på jobb (så lenge den går, men det er en annen historie), tar toget når jeg skal på tur (det er undervurdert, og veldig koselig!!), kjøper tøyposer i butikken for ikke å bruke plastposer når jeg handler (utfordringen er å huske å ta dem med seg når man skal handle…, noe som også er en annen historie), og så kjøper jeg øko-mat. Jeg kjøper økologisk te, økologisk melk, økologiske egg, økologisk ketchup, og svelger frustrasjonen over at den økologiske maten koster mye mer enn den konvensjonelt produserte maten.

I en artikkel i Dagsavisen i dag står det om økologisk mat. Salget øker og det virker som om folk virkelig begynner å se verdien av dette! Når bonden beskriver at “det er ekkelt å kjøre traktor med hvit dress og gassmaske” fordi han har mat rundt seg som skal sprøytes (dette er beskrevet fra den gangen han drev konvensjonelt jordbruk, altså på “gamlemåten”), så høres det unektelig bedre ut med mat som er produsert av lykkelige høner og glade kyr som spiser usprøytet fôr, og grønnsaker som er produsert uten bruk av kjemikalier. For, som en kollega av nevnte bonde sier: Fôret til dyrene er avgjørende for smaken på maten”, og bruker som eksempel et islandsk eksperiment hvor de fôret kyr med whisky og sjokoladepulver. Melka som kom ut var brun og smakte Bailey’s.

Give it to me, baby!