A time will come

Det var jo verdt et forsøk.

Nytt år, nye muligheter, og jeg har nok en gang bestemt meg for å slutte å spise usunn mat, sjokolade og annet som heller legger seg på sidene enn å bygge muskler. Så derfor starter jeg så klart på ny frisk og spiser knekkebrød til frokost og lager smoothies (har fått meg smoothiemaskin til jul, og den lager nydelige, sunne og friske frokostdrikker som både gjør meg godt og gir meg god samvittighet).

Men så fikk jeg trøfler (nam) til jul. Litt forsinket, slik at de ble overlevert for et par dager siden. Og så har jeg rødvin. Og så er det fredag. Og så – og så – koser jeg meg så fælt!

Kan jo jogge i morgen. Eller på søndag. Hvis jeg orker. Hvis ikke er det bare 363 dager til 2010.

happy new year

Jeg lover at jeg skal komme meg ut av pysjamasbuksa før neste år. Nå skal jeg jo snart leke husmor og lage nyttårsmiddag, det er kanskje et passende tidspunkt å få på seg ordentlige/vanlige/normale (stryk det som ikke passer)  klær. Cavaen er innkjøpt og ribba krydret, så da er det bare å finregne på timene slik at maten blir ferdig når den skal. I dette tilfelle sånn ca klokka sju.

Altså, nå er det ikke slik at jeg pleier å gå i pysj hele dagen. Men det ble litt mye vin i går (det var forresten veldig koselig, med hyggelige og interessante mennesker og gode venner, og så ble vi tomme for vin men det var sikkert bare like greit for klokka ble mange og det var sikkert lurt å dra hjem, og nå sitter jeg her og får svi for all vinen og har vondt i den ene foten – det får jeg forresten alltid, hvorfor det?? ) og da hjelper det å sløve på sofaen og være ukorrekt og drikke cola og ha beina på bordet når ingen andre ser det, og sove litt innimellom og skru av tven og sitte med pcen på fanget og surfe og skrive litt og kjenne at alt blir sikkert snart bedre.

Så skal middagen fortæres, og etter det må man jo prøve å få tiden til å gå mens vi venter på midnatt og alle naboenes flotte fyrverkeri som vi aldri trenger å kjøpe selv nettopp fordi de kjøper så mye som er fint å se på. Dessuten ville vi ikke fått tid til å se på noenting hvis vi bare skulle stå med nesen ned i vårt eget fyrverkeri. Heldigvis fikk jeg TP til jul, (takk, bestemor!!) og da går det kanskje – det er lov å håpe i alle fall – an å få med seg noen på å spille. Da går jo tiden mye fortere også, og vips så er det et helt nytt år, med nye muligheter og forsetter (som ikke er lurt å fortelle til noen, hysj) og håp om at alt skal bli så mye bedre enn det var i fjor.